– Jeg vil skape antiautoritære rom

Hun tilhører generasjonen som snudde den klassiske dansekunsten på hodet, og har skapt risikofylte utendørsforestillinger i over 30 år

Nå er Katrine Kirsebom tilbake med nytt verk under CODA 2024. Bli bedre kjent med koreografen bak ‘Stoppets Mysterium’.

 

 

– Det finnes en genuin sårbarhet hos alle mennesker, men denne sårbarheten blir ofte skjult, eller gjemt bort i offentligheten. Det er derfor jeg skaper forestillinger utendørs. For å skape en eksistensiell gjenkjennelse, om så bare for et øyeblikk.

Det sier Katrine Kirsebom, dansekunstneren som var blant de første til å introdusere det norske dansefeltet for dansekunst i det offentlige rom, og kontakt-improvisasjon; Katrine var selv initiativtaker og kunstnerisk ansvarlig for den profesjonelle delen av CODA Impro, og har siden 2007 samarbeidet tett med festivalen.

Foto: Erika Hebbert

 

Kirsebom er utdannet ved Kunsthøgskolen i Amsterdam (SNDO) og Arnhem (EDDC) på slutten av 80-tallet, en tid som kjennetegnes av en mer personlig, dagligdags og utforskende dansekunst – noe mer likt et «vanlig» menneske. Siden har Kirsebom så godt som utelukkende arbeidet med utendørsforestillinger, ofte med elementer av risiko, i over 30 år.

– Jeg er opptatt av å lete etter kontekster som plasserer danserens kropp i  kunstneriske sammenhenger, men i dagligdagse situasjoner.  Målet er å unngå et formalisert dansespråk, sier hun.

Kirsebom medgir at en av årsakene til at hun har vært så opptatt av kunst i det offentlige rom, er at hun som ung student var mer opptatt av å skape verk heller enn å vente på finansiering til kuraterte stykker.

Som ung dansekunstner opplevde hun det dessuten frigjørende å ikke måtte forholde seg til presset om å trekke publikummere til scenen.

– I det offentlige rom bare er publikum der, og møter kunsten helt uforvarende, opplevelser de selv kanskje ikke ville oppsøke. Men publikum kan også selv bestemme om de ønsker å se på eller ikke, sier hun.

Dette mener Kirsebom byr på en helt annen frihet for dansekunsten. Hun trekker frem demokratiseringen som en viktig del av hennes virke – en kunst som insisterer på å delta i hverdagslivet.

– Det handler mye om å være på linje med de andre menneskene, snarere enn å plassere seg over dem.  Jeg ønsker meg anti-autoritære rom, sier Kirsebom, og fortsetter:

– Jeg gir for eksempel publikum rett til å ha en kropp, heller enn å låse dem fast i en posisjon. Selv kan jeg bli ganske irritert av å være tvunget til å sitte stille på et sete i tre timer.

Den erfarne dansekunstneren ønsker ikke å posisjonere publikum som vitner, men inviterer dem til å ta del i opplevelsen. Hun ønsker å skape et varsomt rom der publikum – og dansere – står sammen og skaper et sanselig univers. Ifølge Kirsebom er dette et grunnprinsipp for dans: individuell sansing skal synes på kroppen. Det er også her sårbarheten kommer inn.

Foto: Anna Lanto



Stykket hun presenterer under CODA, Stoppets Mysterium, handler om noe så sårbart som å stoppe opp – både som handling, og tilstand. Ideen fikk hun så langt tilbake som i 2010, da hun deltok på en workshop med en indonesisk dansekunstner.

– Under workshopen bet jeg meg merke i at han nevnte noe om stoppets mysterium, uten at vi gikk dypere inn i betydningen av uttrykket. Jeg noterte meg det i notatboka, og glemte det ikke, sier Kirsebom.

Under pandemien bladde dansekunstneren i notatbøkene fra denne tiden, og kom over setningen på nytt.

–Uttrykket kom altså PANG på meg. Hva betydde det? Det satte meg i gang, for under pandemien ble vi som samfunn konfrontert med det å stoppe opp, og kunne ikke lenger fortsette dagliglivet som før.

I research-fasen gjorde dansekunstneren en morsom øvelse, der hun spurte KI-chatten om svar på stoppets mysterium.

–  Det viste seg at den ikke hadde noe svar. Når verden ikke har svar på et spørsmål, tenkte jeg at det var på tide å finne ut av det på egen hånd, sier Kirsebom og smiler lurt.

I Stoppets Mysterium undersøker Kirsebom stoppene som fra tid til annen oppstår i menneskers liv, og i samfunnet for øvrig. Stoppene oppstår av ulike årsaker, men fører ofte til en endring, en beslutning eller ‘noe annet’.

Dansekunstneren er spesielt opptatt av å undersøke hvorfor et stopp vanligvis oppfattes og oppleves som et problem.

Stykket vil være improviserende – uten sikkerhetsnett, åpent og nært, og la det uforutsigbare gripe inn i forestillingen.

"I et samfunn så gjennomsyret av fremdrift, ønsker jeg å snu det rundt: dersom stoppene er viktige, hva skjer da?"