– Når du jobber med følelser, skal det være ditt privilegium å passere en viss rasjonalitet

«LESIONS» følger etter Fischers to siste verk, «VANITAS», en performance om transformasjon, og angsten for å bli avvist for den man er, og «IT DOESN’T LOOK LIKE ANYTHING TO ME”, som stiller spørsmål ved hegemoni som «naturlig». Arbeidene til Fischer kretser rundt temaer som fellesskap, identitet og maktstrukturer, og har til felles at de leker med ambivalens som flukt fra binære kategorier.

Men hvorfor ambivalens?

– Jeg har lenge vært opptatt av fellesskapet, og det faktum at vi er gjensidig avhengig av hverandre.  Jeg ser det som radikalt å insistere på et fellesskap som ikke krever uniformitet, og å insistere på å danne dype og meningsfulle relasjoner til andre mennesker i en tid hvor individet fremheves konstant, sier Fischer.

For 15 år siden ble Fischer, som fremadstormende kunststudent, interessert i kroppen som et felles anliggende; og reiste på utveksling på Den Danske Scenekunst Skole, på linjen for koreografi og dans. De ville utforske kroppen som politisk overflate, innad i en gruppe, heller enn den personlige kroppen.

– Jeg ønsket å samhandle med andre mennesker, ikke utelukkende forholde meg til egen kropp. Etter et år på scenekunstskolen, hadde jeg ikke brukt mitt eget nøkkelkort én dag. Jeg oppdaget at jeg alltid var sammen med andre. Helt motsatt av min opplevelse på Kunstakademiet, sier Fischer.

De senere årene har Fischer arbeidet i stor skala, og samarbeider med dansere, performance-artister, musikere og billedkunstnere. De beskriver samarbeid og tverrfaglighet som motgift mot kapitalistisk individualisme og ensomhet.  Skjønt fellesskapet er en “konstant forhandling”.

– Det å være sammen, og å stå i relasjon til andre mennesker, er i beste fall komplisert. Det er viktig at fellesskapet hverken blir romantisert eller demonisert, forteller Fischer.

‘LESIONS’ handler om nettopp ambivalensen som eksisterer i et kjærlighetsforhold; ikke bare kompleksiteten, men selve brutaliteten i det å elske noen, og å ønske denne kjærligheten gjengjeldt.

– De fleste av oss går ikke gjennom livet uten noen sår, som senere forfølger oss. Jeg fikk lyst til å grave litt i disse sårene, og oppholde meg der. Flere av bildene, situasjonene og stemningene er abstraherte sår.

Gjennom å gjøre en spesifikk følelse så stor som mulig, tror Fischer at flere mennesker får øye på den, og dermed enklere kan relatere til den.

– Jeg har opplevd at flere publikummere får sterke, emosjonelle reaksjoner som ikke nødvendigvis henger sammen med mine egne erfaringer, sier de.

Radikal helbredelse handler om intimitet, og stå sammen i sårbarheten.  Målet er å bli rørt eller berørt på en eller annen måte, gjerne sammen mennesker vi ikke kjenner.

Som tverrfaglig kunstner er Fischer opptatt av å skape helhetsoppelvelser, og ‘LESIONS’ er intet unntak. Verket er en kombinert utstilling og performance som spiller på alle sanser.

‘LESIONS’ er en ambient og nærmest meditativ oplevelse hvor en tekst lip-synces i loop, side om side med forskellige bilder, bevegelse og poseringer. Lysdesignet fungerer som den 6. utøver, og blander det klassiske spotlight med vakkert minimalistisk lys, som reflekterer rundt i hele rommet, fra speilet på bakveggen. Lyset er både synliggørende og blendende.

Igjen er vi tilbake til Fischers sans for ambivalens; verket skildrer kjærligheten, men kjærligheten fremstår både øm, voldsom og ubehagelig.

– Jeg tror at min erfaring med å være trans og ikke-binær gjør meg besatt av kompleksitet. Gjennom arbeidene, ser publikum verden fra mitt ståsted. Men det er ikke nødvendig å være trans for å kunne forstå hva jeg snakker om.

Likevel har Fischers arbeid frembrakt reaksjoner fra publikum. I verket ‘Dryppende Stof’ på Glyptoteket i København – en operaforestilling basert på kjærlighetslivet og poesien til den greske poeten Sapfo fra Lesbos, ble store følelser sanselig levendegjort gjennom et mangfold av utøvere.

–  Jeg har aldri vært vitne til en Sapfo-oppsetning der lesbiske spiller hovedrollene. Det ville jeg gjøre noe med. Mottakelsen var blandet, vi spilte for fulle saler for unge mennesker, og spesielt queermiljøet dukket for første gang opp på en ellers konservativ institusjon. Det gjengse operapublikum og anmeldelser av klassisk musik oppfattet verket som for merkelig, og ja til og med vulgært. Trist.

Anser Fischer seg selv som en kontroversiell kunstner?

– Det er ikke et mål å være kontroversiell; jeg kjenner heller en drivkraft mot å forklare noe…  sannferdig.

Fischer forteller at de er opptatt av å skape noe så tett opp mot egne følelser som mulig. Kunstens verdi er å la skjulte ting få komme til syne.

– Når du jobber med følelser, er det ditt privilegium å passere en viss rasjonalitet. Det er derfor jeg liker å jobbe med duft. Det er ikke så enkelt å beskrive med ord. Men lukt vekker til gjengjeld mange ulike følelser og assosiasjoner blant publikum, sier Fischer, og utdyper:

– Det er disse assosiasjonene jeg er opptatt av. Det er ikke så viktig at publikum forstår innholdet. Men det skal kjennes på kroppen.