– Jeg hadde ingenting med ansettelsen av CODA’s nye festivalsjef å gjøre,  men jeg håpet jo at personen som skulle overta etter meg hadde internasjonal bakgrunn, sier Lise Nordal.

Vi møter tidligere kunstnerisk leder av CODA og nåværende festivalsjef Stine Nilsen på Dansens Hus et par måneder før 20-årsjubileet. Andre uken i oktober er det duket for det aller beste av norsk og internasjonal dans i Norges hovedstad.

Hva passer vel bedre enn å invitere en veteran og en fersking til samtale om festivalen, om fortiden og fremtiden og en hel del midt imellom?

De to kvinnene tilhører hver sin generasjon dansekunstnere, og har vidt forskjellig utgangspunkt. Skjønt det finnes en del likheter. De har begge studert i London. De har bodd utenlands i flere år. Og begge har bygget nettverk fra bunnen av. Fordelen med dette?

– At du ser mye større på ting, sier Nordal.

– Nå snakker jeg for meg selv, men jeg har aldri vært redd for den jantementaliteten. Da vi startet CODA, var det mange som mente at initiativet var elitistisk. Jeg har aldri brydd meg om sånt, har bare kjørt på. Kunsten har alltid vært viktigst, sier hun, og legger til:

– Etter å ha bodd utenlands er det enkelt å se når noen kommer utenfra; du ser det i holdningen, åpenheten, nysgjerrigheten! 

Inspirert av ImPulzTanzVienna

Det var under et opphold i Wien i 1998 under den store internasjonale ImPulzTanzVienna festivalen at koreografene Lise Nordal og Odd Johan Fritzøe bestemte seg for å starte en søsterfestival i Oslo bygd på de samme prinsippene.

– Da jeg besøkte Wien for første gang i juli 1990, ante jeg ingenting om en dansefestival i byen. Men det var jo umulig å ikke oppdage den! sier en entusiastisk Nordal.

Allerede på flyplassen ble jeg møtt av plakater og bannere, og overalt i bybildet hang svææære plakater sammen med boards, bannere, klistremerker i alle formater – hva kan jeg si? Jeg fikk sjokk da jeg kom dit.

ImPulzTanz i Wien var ikke bare en festival; det var en møteplass for hele befolkningen – dansebakgrunn eller ikke. I en måned var hele byen fylt av dansekunst fra morgen til midnatt. Forestillinger, workshops i alle sjangre, kunstneriske samtaler, seminarer, filmprogram, utvekslingsprogram for profesjonelle, studenter, amatører, barn og unge.

Stine Nilsen og Lise Nordal på Dansens Hus

– Tenk om vi kunne fått til en sånn festival i Oslo, tenkte jeg den gang. Hvorfor må vi alltid dra ut? Dette var jo mange år før Dansens Hus og Bærum kulturhus. Det hadde vært arrangert en festival for scenekunst tidligere – Gjøglerne kommer – senere FUSK – begge en berikelse i sin tid, men rettet mot rettet scenekunstfeltet selv.

– Det var rett og slett HOT med dans i Wien?

– Det var kjempehot! sier Nordal entusiastisk.

I 2001 ble CODA Contemporary Dance Festival Oslo Norway stiftet. CODA fikk en festivalsjef, Susanne Svenseid, Lise Nordal og Magne Antonsen satt i programkomiteen og et arbeidende interimstyre med Odd Johan Fritzøe i spissen.

Sammen klarte de det store kunststykke å hente inn to store sponsorer: Bertel O. Steen og Norsk Hydro. Etterhvert kom også finansiell støtte fra Kulturrådet, Oslo kommune med flere. Men veien dit var lang.

– Odd Johan og jeg er fra den gamle skolen, ikke sant – vi kunne ikke sitte og vente på penger – vi bare satte i gang, samlet kunstnere og folk fra kultur- og næringsliv med høy kompetanse på sine felt, og bygde opp festivalen sten for sten. Etter hvert kom penger og anerkjennelse, sier Nordal, og legger til:

– Teamet satset høyt fra dag én; det var enten Tanztheater Wuppertal Pina Bausch eller Merce Cunningham Dance Company som skulle åpne festivalen vår. Jeg skrev til de begge, og fikk svar fra Cunningham. 

Kompaniet åpnet den første CODA festivalen i Oslo konserthus 28. september 2002 med legenden selv sittende tilbaketrukket, men synlig på scenen.

– Hele danse-Norge var der – jeg glemmer det aldri!

– Det krever vel en del mot å satse på høyt?

– Ha, ha. Ja, kanskje det. Cunningham har vært mitt store forbilde siden jeg opplevde han på scenen i London i nitten hundre og sytti to, sier den erfarne koreografen.

– For meg opplevdes det som at han sto stille på scenen i ett kvarter. Jeg hadde aldri sett noen stå stille i en danseforestilling før, og samtidig gjøre så mange “rare ting”. Og så var han over 50 år… 

Opplevelsen endret livet til Lise og synet på hva dans kan være. Hun forstod at dansen kunne være veien videre for henne.

Kick-off i 2005. Grunnlegger og tidligere festivalsjef Lise Nordal til høyre.

Spektakulær dansekunst

 “Få kunstuttrykk er så universelle som dans. Få kunstuttrykk krysser så lett som dans. CODA gjør dette virkelig for oss nordboere”, skrev Shakespeare-tidsskriftet om festivalen i 2020. 

Festivalen, som ble startet av en gruppe entusiastiske og ambisiøse kunstnere og kulturarbeidere på kjøkkenet til Fritzøe en kveld i 1999, er nå blitt en stor suksess – også utenfor Norges grenser.

I samarbeid med de fem hovedsamarbeidspartnere Dansens Hus, Den Norske Opera og Ballet, Bærum Kulturhus, Black Box teater og Riksscenen vises et mangfold av forestillinger. Både spektakulære forestillinger på hovedscenen – men også dans på barer, gater og på t-banen …

Så hva ligger i CODA-navnet? Hva representerer festivalen for sjefene selv?

–Vi har alltid vært opptatt av å sprenge noen grenser, sier Nordal.

I min tid som kunstnerisk leder hadde jeg mye autonomitet med hensyn til programmeringen på de ulike scenene. Samarbeid, ja – men det har vært viktig for festivalen å presentere dansekunst som skiller seg fra de andre programmerende scenene.

Da Nilssen overtok stafettpinnen i 2017, var hun opptatt av å ta med seg dette tankesettet videre.

– Utenfra tenkte jeg at det var fantastisk å samarbeide med de største aktørene. At det ble arrangert dans på alle husene skapte et samlet bilde. Det er litt give and take, selvsagt, men jeg har aldri følt at jeg må gjøre kompromiss når det gjelder kunstnerne CODA ønsker å representere.

Det har vært viktig for Nilsen at hun kan bære et navn som representerer CODA ånd.

– Programmet må ha sammenheng med resten av festivalen, og den sammenhengen er festivalsjefens viktigste oppgave å skape, sier Nilsen.

Det skal være stort

For CODA har alltid hatt en tematikk – en ramme rundt festivalen. Og det var rammen som tiltalte Stine da hun kom tilbake etter 20 år utenlands. Hun hadde hørt rykter om en festival kalt CODA – noe langt mer enn en festival.

–  Jeg opplevde hele festivalen for første gang i 2017, og var umiddelbart solgt. Det var et usedvanlig program. Det var samarbeid med en gjestekurator fra Storbritannia, nivået på forestillingene var fantastiske. Og det var pop-up dans i byen!

Stykket Caidadel Cielo av Rocio Molina, på Dansens Hus, 2017. Foto: djfrat 

Stine har vært opptatt av å bringe synligheten frem i større grad; arrangere dans i offentlige rom, skape noe spektakulært. 

– Min første tanke var at vi måtte ha noe oppsiktsvekkende, noe spesielt i uttrykket. Enten det gjaldt set-programmet eller en tematikk som var litt kontroversiell. Gjerne noe som høster både positiv og negativ feedback, sier hun.

Under 2019-utgaven kickstartet festivalen med en flyge-duett høyt oppe på rådhusveggen. Det skulle være noe for publikum å se opp til, Nilsen ønsket å forandre deres perspektiv. Forestillingen ble en gedigen suksess.

Fra åpningen av CODA i 2019

Og det er ikke nødvendigvis regelen; det er fremdeles vanskelig å trekke publikum til dansesalene, forklarer Nilsen og Nordal. I Oslo er det fremdeles teatrene og konserthusene som dominerer. 

– Publikum kommer til teateret fordi det er en narrativ historie, det er en dramatisk tekst. Publikum kan velge om de liker det de hører eller ikke. Men med dans er det ofte slik at publikum er redd for ikke å forstå, sier Nordal. 

Det er derfor viktig å sette dansen i en ramme, enes de to om. Dansen må ses i en sammenheng –  det må være et omkransende program av workshops, samtaler og/eller fysiske introduksjoner.

– I fjor arrangerte vi for eksempel en halvtimes dansetime, et lavterskeltilbud der publikum kunne få den fysiske opplevelsen av koreografen, sier Nilssen.

Det fungerte kjempefint, og trakk også publikummere uten dansebakgrunn.

– Dette må vi holde på. Vi eksperimenterer med ulike type format som på et eller annet vis greier å formidle dansekunst samtidig som vi gjør opplevelsen enda mer spesiell, sier Nilsen.

Skal generere flere jobber

CODA har de siste årene vokst seg ytterligere ut av festivalrammen. De siste tre årene (delvis avbrutt av pandemi i to av dem), har Nilsen fokusert på å utvikle prosjekter som kan generere flere jobber for en ny generasjon dansekunstnere i et lokalt og internasjonalt perspektiv. Hun mener det er viktig å gi noe tilbake til dansefeltet. 

– Hva kan vi som festival bidra med til publikum utenom ny scenekunst? Vi kan presentere flere forestillinger med mange dansere på scenen, store kompanier, sier hun.

Stine Nilsen – festivalsjef i CODA siden 2017

I det frie feltet er det utfordrende å få støtte til mange medvirkende dansere i en forestilling. Som festival er det noe vi kan få til med nasjonale og internasjonale samarbeid, mener Nilsen.

Det skal være stort å ha på turné, og det må det være noe som gjør at det er verdt å samarbeide med de andre husene.

– Som festival har vi mulighet til å gi etablerte og uetablerte dansere en reell sjanse til å være med i et prosjekt. Vi initierer forestillingsprosjekter til festivalen der lokale dansere samarbeider med internasjonale koreografer i 1-4 uker. Det gir anledning til å møte andre dansere og skape nettverk, sier Nilsen, og legger til:

– Alle snakker om at nettverksbygging er så vanskelig, men det er jo ikke det. Man må bare ha en plattform der samtalene kan begynne.

Nordal er enig med Nilsen, og mener at talentutvikling er blitt en stadig viktigere del av festivalens identitet.

– Vi er en hovedstadsfestival, men vi er den største i Norden som fokuserer på samtidsdans. Da er det fint at festivalen er inkluderende og viser mer av landet. Å bygge sterke regionale samarbeid vil være en måte å være synlig på gjennom året.

– Vi samler flere aktører under trakta mot festivalen. Det er vesentlig at flere føler eierskap og har grunn til å være tilstede i oktober, legger Nilsen til.

Gefaltet, Sasha Waltz, CODA 2013. Foto: Bernd Uhlig

Stadig nytt på programmet

I oktober går en av Nordens største festivaler for samtidsdans nok en gang av stabelen, etter to års pandemi.

Nilsen mener at festivalen har fått et tydeligere og mer spisset fokus i år. Det blir arrangert 4 forestillinger der den ene er en triple bill med fire koreografer involvert. Dessuten blir det stor jubileumsfest på BLÅ med mangfoldig dansekunst på programmet.

 –  Under jubileet ser vi mest fremover, men med henblikk på fortid og tradisjon. I år skal vi blant annet gjøre en ‘re-set’ på Trisha Brown, en legende i feltet, sier Nilsen.

–  Det blir en hommage til postmodernismen, en tradisjon innen dansefeltet som er anerkjent og kjent, med en twist. Forut i Norge akkurat nå er at vi har flere typer dansere på scenen. Kompaniet har teknisk sterke dansere, og noen av dem bruker krykker og sitter i rullestol.

Candoco med forestillingen Set and Reset/reset basert på Trisha Brown’s Set and Reset kan du se under årets festival. Foto: Chantal Guevara

Det er ikke viktig å pushe dans og funksjonsnedsettelse, forklarer Nilsen, men det er viktig å skape en kunstnerisk kontekst som gir publikum noe annet enn det de er vant til. Å ta noe som er kjent eller har en resonans, men i ny setting.

Nordal nikker. Hun blar gjennom en stor mappe som består av alle kritikker og anmeldelser opp gjennom årene. 

– Allerede fra start gjorde vi oss bemerket for denne måten å jobbe på. 

Hun stopper ved en anmeldelse fra 2009.

– “Kunsten å forene tradisjon med det nyeste”. Det er en flott oppsummering, synes jeg.

Trosset Dansens Hus og satset på breakdance

Apropos å være forut for sin tid; Ett av Nordals høydepunkt var året 2008 da festivalen valgte å trosse Dansens Hus ved å innlemme breakdance i programmet. 

– Danserne var ikke profesjonelle, og hadde ingen ting å gjøre på en profesjonell dansescene, var begrunnelsen. Du kan tenke deg hva som har skjedd i det norske dansefeltet på disse årene! sier hun.

Året etter inviterte festivalen mange av breakerne tilbake til forestillingen på Operaen.

– Pure modern dance, og det var… Satie. Det var mye fnising de første fem minuttene, men så ble det dørgende stille. Etter forestillingen kom en av de tøffeste gutta opp til meg og utbrøt, dypt beveget: denne opplevelsen har forandret livet mitt.

– Det var så sterkt. En gjeng med ungdommer fra Groruddalen som satt der helt stille og lyttet til Satie…