– Kaos er bare synlig i en verden av orden

Se videointervju lenger ned

«Songs of Chaos» spiller på ett av de mest berømte verkene til den tyske dramatikeren Bertolt Brecht, Den kaukasiske krittringen, som handler om en bondejente som redder et spedbarn og tar seg av ham som sin egen. Etter krigen vil guttens biologiske mor ha sønnen tilbake. Spørsmålet er: hvem er guttens rette mor? Verket er brennaktuelt, og stiller spørsmål ved landskap og eiendomsrett.

Moshtaghi har sammen med Porfyris latt seg inspirere av Brechts blikk og det episke teaterets potensiale som forum for politiske ideer, og en kritisk estetikk. Dramatikeren var særlig kjent for å bryte den fjerde veggen, der publikum og skuespiller ble gjort klar over at de befant seg på teater. Brecht ønsket at tilskuerne skulle ta stilling til det de så. Ikke la seg villede av følelser. Salen ble en tribunade, og publikum fungerte som dommere.

Det er ikke tilfeldig at valget falt på nettopp dette stykket. Det som ble skapt av teater, og som Moshtaghi hadde et forhold til i egen oppvekst, var skrevet av Brecht. Koreografen beskriver Brecht som Irans svar på Ibsen.

– «Songs of Chaos»er ett av de mest populære Brecht-stykkene over hele verden, og nærmest overbrukt. Jeg har lenge vært nysgjerrig på om disse utallige versjonene og lesningene har gjort noe med min egen persepsjon, og tolkning av stykket. Hva gjør sirkulær repetisjon egentlig med en?

Roza utforsker menneskets begjær etter å tilpasse seg systemer/strukturer i samfunnet. Det ordinære, eller rettere sagt det vi har tvunget inn i det ordinære, er Roza’s lekeplass. Duoen deler i det hele tatt en fascinasjon for å bryte med det bestående. Kanskje kommer det av at de begge nekter å la seg putte i boks.

– Jeg møtte Lyko første gang da han holdt en workshop som dreide seg om noe så absurd som å bli profesjonell i å mislykkes i musikkbransjen, sier en lattermild  Moshtaghi, og utdyper:

– Han lærte meg å bli vant med å gjøre ting feil. Et sunt perspektiv for en danser som tidvis kan være overfokusert på teknikk. I dette samarbeidet har vi forsøkt å bringe inn dette perspektivet.

Et konkret eksempel: Når Roza setter i gang et nytt prosjekt, tenker hun ikke på hva hun kan eller er i stand til å gjøre, men hva hun bør gjøre. Hva slags ideer hun ønsker å bringe til torgs. Hva som skal til for å realisere prosjektet, er sekundært.

– Det eksisterer alltid et element av risiko i det jeg gjør. Målet er å realisere en umulig oppgave, og dermed legge mer fokus på prosessen for å finne svar. Svaret er ikke intresant!, sier danseren og smiler lurt.

– Men du har et tydelig dansespråk, innskyter Lyko.

– Ja, jeg har et tydelig dansespråk. Men det er ikke det jeg sikter mot. Kilden til verket er viktigere enn selve gjennomføringen. Arbeidsmetoden former bevegelsesspråket i min praksis, og dermed en egen bevegelsenes kvalitet.

Porfyris på sin side, forteller at Roza har utfordret og inspirert ham til å gå ut av komfortsonen, som i mange tilfeller betyr å jobbe alene.

– Roza mener at kollektiv samhandling er mer effektivt. Man kan nyte gleden, dele smerten, og så videre. Likevel har jeg en tendens til å jobbe alene, noe jeg som regel alltid angrer på. Jeg mistenker at det er en stereotypi.

Porfyris forklarer at han er født med 90 % blindhet. Det er trolig derfor han har kjent et så sterkt behov for å klare seg på egenhånd. En stor grad av hans kunstnerskap, og formidling, har dreid seg om å bevise uavhengighet.

– Noen ganger fungerer ikke samarbeid med andre i det hele tatt. Men i samarbeid med Roza, og med den ærligheten vi har overfor hverandre, gis prosjektet tyngde.

Og dermed er vi kommet til kjernen i selve stykket: ved å ta hensyn til hverandre – to mennesker med ulike erfaringer og utgangspunkt, skapes et materiale som ikke ekskluderer, men som streber etter å være tvers gjennom solidarisk. Tanken er å jobbe frem et partitur som dem med svært nedsatt syn faktisk kan se, og oppleve, i møte  med øvrige publikummere.

– Det er ingenting i verden vi opplever likt, men jeg tror vi opplever ting hovedsakelig gjennom hverandres øyne. På den måten oppleves ingenting alene eller isolert, sier Roza.

«SONGS OF CHAOS» går i det hele tatt langt i sin utforskning i å bryte med publikums forventninger, der blant annet  den blinde vismannen vise mannen  (Lykourgos) utgjør stykkets forteller og veiviser. Det koreografiske materialet er skapt i tett samarbeid med Lykourgos Porfyris blikk, som er født med 10 % syn.

–Det føles kontrastfylt at en blind visemann påstår å være veiviseren,  og forteller oss hvordan vi skal se verden. Det er her det politiske kommer inn, forklarer Roza, og utdyper:

– Vi har jobbet i en prosess som snur opp ned på forventningene i den grad at selv koreografien er laget og formet i samarbeid med en som ikke har syn. Materialet er skapt på den blindes premisser, og Lykos persepsjon spiller en viktig rolle for hva som blir produsert.Samtidig som vi er bevisst på at dette er individuelt hus publikummer og betyr ikke nødvendigvis at alle med nedsatt syn kan se det som Lyko ser.

Lydkunstneren forteller selv at han misliker måten institutsjoner og kunstnere håndterer beskrivelsen for synshemmede som en ekstern modul.

–Min erfaring er at det  i scenekunst-sammenheng finnes en annen beskrivelse for blinde. Litt sånn: «nå kan også du være med, du er også velkommen»…. Vi fikk ideen om å inkludere blindhets-perspektivet i vårt stykke, og det skal være mulig å delta på kunstopplevelsen, uten veiledning eller ekstern hjelp. Først og fremst for å ha en mer ærlig prosess mens vi jobber sammen

Ofte er det tilpasningen som virker mest ekskluderende, mener lyddesigneren. – For oss som er født blinde, er det ikke vanskelig å være blind. Det er vanskelig å være blind i et samfunn som ikke er skapt for oss, sier Porfyris, og fortsetter:

–  En som er født blind lider ikke av å være skapt på en annen måte, ei heller av å gå glipp av tegneserien “alle andre” leser.. En blind lider fordi samfunnet insisterer på vedkommenes annerledeshet.

Ved å ta i bruk ulike sensorer, og jobbe aktivt med lyssetting, kan den blinde oppdage og legge merke til mer av det som foregår på scenen enn danseren selv.
Duoen jobber frem bevegelser som Lyko faktisk kan se, forklarer Moshtaghi, og fortsetter:

– De forrige gangene vi jobbet sammen, sa Lyko: jeg vet at det er noen bevegelser, men jeg ser dem ikke. Denne gangen er bordet snudd. Jeg presenterer materiale for Lyko, han forteller meg hva han kan se, og jeg tilpasser bevegelsene deretter. Forrige gang vi jobbet sammen, måtte jeg forklare ham hva danserne gjorde på scenen før han kunne lage musikk.

Det er ikke Mosthaghi interessert i lenger. Hun begrunner det med at det oppleves motstridende at en så kroppslig kunstform som dans krever veiledning.

– Som koreograf kunne det aldri ha falt meg inn å forklare publikum hva de skal se etter! Om jeg hadde ønsket å rettlede og forklare, hadde jeg skrevet et manifest, ikke laget dansekunst.

Det Roza jobber med, er langt mer åpent; hun vil skape miljøer der spørsmål kan dukke opp, men det er ikke spørsmål hun selv stiller. Når duoen setter Brecht på programmet, fjernes den fjerde veggen, og kunstnerne er ute etter å forstå og tolke scenerommet nærmest som barn.

«SONGS OF CHAOS» består av fem låter, én forestilling i teaterrommet, samt en installasjon som animeres gjennom performativ handling i det offentlige rom. Kunstnerne skaper en installasjon i det offentlige rom, som senere tas inn i scenerommet. Denne installasjonen vil senere dekonstrueres og gjenopbygges gjennom hele forestillingen. Publikum gis en svært interessant innsikt i hvordan konstruksjonen av en forestilling kan se ut.

– Brecht sier at vi skal fjerne veggen, så vi fjerner veggen. Vi gjør det bokstavelig. Han foreslår å bringe gjenstander som ikke hører hjemme i teatret, til teatret. Vi gjør det gjennom hele forestillingen, fordi det er det han foreslår, sier Roza.

Resultatet er aktuell dansekunst som skaper nye mytologier og tolkninger av gjengse fortellinger. Tittelen på verket, “Songs of chaos”, er forøvrig også hentet fra “Den Kaukasiske Krittringen”, og er også ment å tolkes bokstavelig, forklarer koreografen:

– Kaos er bare synlig i en verden av orden. Temaer vi er opptatt av å utforske i vårt arbeid, kommer til kjenne på grunn av den rigide strukturen rundt oss. Misforstå meg rett, jeg kritiserer ikke den demokratiske velferdsmodellen, jeg kommer tross alt fra et sted uten støtte og infrastrukturer for kunst, men jeg ser også det problematiske ved det, sier Moshtaghi, og legger til:

– På den annen side får vi en unik mulighet til å markere oss som kunstnere: vi peker på det kaotiske, fordi det er så mye orden rundt oss.