– De som står i bresjen for protestbevegelser, er ofte kunstnere

Mia Habib er en av initiativtakerne til en offentlig samling og sørgestund under årets CODA-festival. Selv mener dansekunstneren at det er viktigere enn noensinne å forsøke.

Hun har stort internasjonalt nedslagsfelt, mastergrad i konfliktløsning og forhandling, og jobber i skjæringspunktet mellom scenekunst, utstillinger, publikasjoner, foredrag, undervisning og kuratering.

Nå er den Oslo-baserte danseren og koreografen Mia Habib aktuell med Samkome – en offentlig samling og invitasjon til å sørge sammen under årets CODA-festival. Samkome inviterer mennesker med ulike bakgrunner og kulturer til å samles for en sørgestund, i et rom som allerede synes å ha falt sammen. Bakgrunnen for initiativet beskriver kunstneren slik:

– Jeg mener at kunstnere har en egen kompetanse til å fasilitere rom som går tett på de ekstremt store følelsene. Over hele verden ser vi at de som står i bresjen for protestbevegelser, ofte er kunstnere.  Dette gjelder også dansekunstnere, som har en dyp forståelse for kropp og rom, sier Habib, og fortsetter:

– Gjennom å skape koreografier av bevegelse mellom ulike mennesker, kropper og intensiteter, fungerer dansekunst som en “ øyeblikksforhandling” mellom kropp og rom; hvordan responderer vi på øyeblikket, og omgivelsene rundt oss?

I en tid preget av globale konflikter, krig og grusomheter, er Samkome en invitasjon til å stå sammen i store følelser av tap, fortvilelse, sinne, og sorg. Vel så viktig som å engasjere seg i målrettet, politisk arbeid, gjelder det å stå i solidaritet med andre mennesker, mener dansekunstneren.

– I en pågående konflikt er det mye som oppleves langt mer pressende enn å ta seg tid til å kjenne på sorg. Men for de av oss som står på avstand til den, kan det være en solidaritetshandling å stadfeste et slikt rom. Vi sier: vet dere hva, nå åpner vi dette rommet. Her er det lov å kjenne på sorgen, og å være i denne følelsen en time, før vi går tilbake til protestene, til aktivismen, til arbeidet.

Med det sagt, finnes det mange ulike typer sorg –fra den individuelle til den kollektive, fra den private til den offentlige, og ikke minst fra den usynlige til den synlige sorgen. Behandling av sorg er kulturelt betinget, forklarer dansekunstneren, men det er viktig å understreke at sorgen det her snakkes om, er knyttet til solidaritet.

– Den første samlingen av Samkome finner sted under Olavsfest i Trondheim, en folkefest som egentlig skal være lystbetont, og som nærmest fordrer at man er glad! Hvordan inkludere sorgen også her?

Habib har gjennom sitt tverrfaglige arbeid møtt, og snakket med mange mennesker som har vært på flukt fra kriger og konflikter i hjemlandet. Samtlige uttrykker å føle seg alene i sin sorg, og opplever mangel på kollektiv anerkjennelse av deres opplevelser.

– Uansett hvilken følelse man måtte kjenne på, er det viktig å føle seg som en del av noe, å være en del av et kollektiv som holder sorgen.  Samkome er et forsøk på å kunne bevege seg gjennom fortvilelse, å være sammen i et slikt rom, å oppleve at det rommet blir holdt, eller tatt vare på av andre i et samfunn.

Mia Habib har gjennom sitt eget kompani Mia Habib Productions engasjert seg i, og tilrettelagt for laboratorier og forskning med en rekke spesialister, inkludert kunstnere, forskere, politiske aktivister og andre i en årrekke. Også i Samkome vil det være et stort mangfold av deltakere og initiativtakere; et kollektiv av ulike stemmer og erfaringer. Et initiativ som Samkome er derfor ikke uten risiko.

– Det finnes aspekter av følelser her, og følelser er menneskets største drivkraft. Å fokusere på følelser i en tid der grusomhetene er såpass store, medfølger en viss risko. Det finnes eksempler på gode intensjoner og forsøk som feiler veldig fort, og vi kan ikke kontrollere det som kommer. Men vi har opparbeidet gode verktøy for hvordan vi kan håndtere det, sier Habib.

For den erfarne kunstneren er det imidlertid nettopp risikoelementet som gjør det meningsfullt å arbeide med temaer som synes umulige.

– Å være dansekunstner i det offentlige rom, krever at du har fingeren på pulsen hele tiden. Det som fungerer i dag, fungerer ikke i morgen, sier Habib, og utdyper:

–  Det snakkes ofte om fysiske offentlige rom, steder som ikke forandrer seg fra en dag til en annen. Men vi snakker her om den sosio-politiske veven, menneskene som beveger seg og lever og handler; det er dét som er det offentlige rommet, og dét rommet beveger seg kjempefort.