– Jeg ønsket å skape et verk som var langt mer tilgjengelig enn mine tidligere verk

Den finske koreografen er tilbake under årets CODA-festival med Dancer, siste del av en kritikerrost trilogi som dekonstruerer patriarkatets strukturer. Det gjør koreografen blant annet ved å bringe mennesker som ikke er typiske hverdagshelter – unge jenter, eldre eller barn, – på scenen.

– Arbeidene tar hovedsakelig utgangspunkt i det mine nærmeste går gjennom, med et behov for endring, sier Janina.

Triologien utforsker temaer som farsrelasjoner (Meadow 2021), seksualisering av tenåringsjenter (Venus 2022) og inkludering som koreografi (Dancer 2023). Sistnevnte startet ut fra et personlig behov om å gjøre mer inkluderende arbeid som koreograf.

– Jeg har vokst opp med, og lever i dag i en familie med nevrodiversitet. Jeg ønsket derfor å skape et verk som var langt mer tilgjengelig enn mine tidligere verk, og dessuten gi et bilde av de erfaringene jeg har gjort meg gjennom å være forelder for barn med ADHD og Tourettes syndrom.

I prosessen fant koreografen at nevrologi blant annet kan være rytme og tempo. Rytme og tempo spiller derfor en stor rolle i danseverket.

– Vi har skapt danser, tekster og musikk ut fra dansernes erfaringer med å finne et felles tempo eller ikke.  Noen er komfortable med rytmen i samfunnet eller strukturene som omgir dem, mens andre opplever å måtte jobbe veldig hardt for å passe inn .

I samarbeid med lyddesigner Tuuli Kyttälä og danserne selv, er Dancer langt på vei blitt et lydbilde av klapping, dunking, tekst og bevegelse for å kommunisere unike opplevelser av tilhørighet.

Det koreografiske materialet er skapt i samarbeid med danserne, og under veiledning av Jasmiina Sipilä ved Live Vocational College, en spesialpedagogisk institusjon som tilbyr spesialundervisning, individuell støtte og veiledning i studier og arbeid.

– Vi skapte en struktur der Jasmiina var dansernes støtteperson under produksjonen av forestillingen. Hun arrangerte gruppesamtaler og individuelle samtaler for å støtte alle i prosessen, forteller Janina.

Tilgjengeligheten er ikke bare relevant i møte med danserne, men også publikum, forklarer koreografen.

– Publikum informeres godt på forhånd for å kunne støtte danserne best mulig,  og vi oppfordrer dem til å regulere den sensoriske belastningen under forestillingen på ulike måter, forklarer Janina, og fortsetter:

– I dialog med danserne, har vi skrevet instruksjoner for forestillingen. Vi har også ståplasser, mulighet for å bytte plass, og hørselsvern tilgjengelig. Ved behov kan publikum forlate salen og komme tilbake.

Om Janina har planer om å utvikle flere mangfoldige verk i fremtiden?

– For tiden utvikler jeg et stykke skapt i samarbeid med barn, da jeg anser samtidsdansen som et fantastisk sted å utveksle erfaringer på tvers av generasjoner. Gjennom å engasjere oss fysisk – lage dans, finne felles rytmer og melodier, må vi også danne et felles grunnlag. Vi respekterer hverandre og ser fred som den beste veien fremover, sier Janina, og fortsetter:

– I dansen skaper vi skjønnhet, strekker oss mot hverandre og forbinder lungene, halebenene og hjertene våre. Og derfra forstår vi hvor verdifulle hver og en av oss er.