– En bekreftelse på at dette er tankegods som er greit å ha

Dansens Hus var nok en gang fullsatt av et begeistret publikum da NAVY BLUE ble vist for andre og siste gang. Verket har nå turnert over 60 ganger over store deler av Europa – noe som både er unikt og imponerende med en tung rollebesetning bestående av 12 dansere.

Verden vil åpenbart ha NAVY BLUE og Oona Doherty. Vi er så glade og stolte over at vi fikk oppleve dette storslagne verket sammen med publikum!

I ettersnakken fortalte to av danserne åpenhjertig om et unikt menneske, tenker og koreograf som på forhånd hadde skapt NAVY BLUE før de i det hele tatt begynte arbeidet. Det gjaldt bare å sette seg inn i bevegelsesmaterialet. Og ikke minst finne følelsen. Følelsen som har beveget både publikum og kritikere i den grad at verket oppleves som ett av årets viktigste.

Det har vært tidvis krevende, kunne danserne fortelle. En så dyp forestilling med så mange lag, og med et så tydelig eksplisitt politisk innhold, krever mye av den enkelte danser. I ettersnakken ble danserne spurt om ikke det var vanskelig å gjenskape denne følelsen, igjen og igjen? Ett av svarene vakte gjenkjennelse blant publikum:

– You empathize different in every country you visit. 

Det skaper i sin tur nytt bevegelsesspråk hver gang.

Kvelden toppet seg med en forrykende dansefest på den mørke klubben på Trekanten. Ingenting er som å oppleve å mange forskjellige dansere sammen på dansegulvet. Takk til MUD Sessions og Adipop for fengende, dansbar musikk!

Morgenen etter våkner vi opp til brutale kontraster, til nedslående nyheter. Verden går av hengslene, og det er vanskelig å finne holdepunkt. Så inntil videre fortsetter vi akkurat som før: Å sparke inn dører, å skape samlingspunkter, å snakke høylytt sammen om det vi ser og opplever. Og dét med en kraft fra alle verdens kulturer og uttrykk.

– Sonya Lindfors er min nye helt og forbilde

Lørdag 14.oktober 19:00, er det premiere på den finske koreografen Sonya Lindfors’ ONE DROP i Bærum.

Mange av oss ble bedre kjent med henne under fredagens seminar om plattformer for rettferdighet, diskurs og kunst på Sentralen. Santalen tok utgangspunkt i UrbanApa (https://urbanapa.fi/), et antirastisisk og feministisk kunstsamfunn og en plattform initiert av Lindfors selv.

Lindfors setter dekolonialisering under lupen. Hun er opptatt av å utfordre måten vestlige kunnskapssystemer tvinger sitt hegemoni på andre kulturer. Hun ønsker en kaleidoskopisk måte å leve på, der ulike perspektiver kan sameksistere på likt grunnlag.

Tilretteleggings – og formidlingskoordinator i CODA, Sebastian Tjørstad, forteller at han sjeldent har blitt mer imponert over en kunstner.

– Jeg har selv vært aktivist i mange år, men har fremdeles mye å lære når det gjelder å finne de rette metodene. Min hashtag er multi-artist og loud-mouth. Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener, sier han, og fortsetter:

– Hele mitt liv har handlet om å tørre å stå for det jeg tror på. Jeg har fått høre at jeg er for ambisiøs, for gæren. I mange tilfeller har jeg tenkt at de andre har rett. Men når jeg møter et menneske som Sonya, innser jeg at jeg ikke er så gæren likevel, sier han.

– Hennes ord blir en slags bekreftelse på at dette er tankegods som er helt greit å ha.

Noe Tjørstad bet seg merke i, var Lindfors utsagn om at hun liker å gjøre publikum så komfortable at de evner å sitte i det ukomfortable. Hun skaper et rom som inviterer inn. Og hun har usedvanlig teft for å fortelle.

– Sonya har en evne til å se for seg en verden som ytterst få andre har; hun er aktivist fra hun våkner om morgenen til hun legger seg. 24 timer i døgnet. Hun er ikke aktivist på bestilling. Hun er det av seg selv.

– Sonya ser det tvingende behovet. Men hun ser behovet for så mange. De fleste av oss kjemper bare for dem som ligner på oss selv, sier han.

Lindfors snakker ikke bare om å være anti-rasist. Hun snakker om å være Anti Anti Anti, i nær sagt alle sammenhenger. Hun snakker om det konstant.

– Hun sier ikke bare at hun er anti én struktur, hun nevner alle strukturene. Hun minner oss om at minoritet er hverken det ene eller det andre.

Som Lindfors uttrykte det i en samtale med Shakespeare-tidsskriftet i 2021: “ (… jeg ser alle disse svarte, brune og urfolkskunstnerne som gjør en hel masse i tillegg til å skape kunst, og de er helt utslitt. Utslitt av alt fra å spre kunnskap om antirasisme etter fjorårets #BlackLivesMatter-protester til å trykke opp egne publikasjoner, eller arrangere feministiske plattformer og konfrontere kunstinstitusjoner».

Så hva er det som gjør at en aktivist som Sonya Lindfors holder ut? Tjørstad tror det er den grunnleggende dualiteten som får henne til å stadig søke videre.

– Sonya forteller oss at aktivisme ikke bare er sinne og protest, men også kjærlighet, også nytelse – en dualitet som ikke alle tenker på, sier han, og fortsetter:

– Lindfors klarer å forestille seg en verden som mange andre ikke klarer. Det betyr ikke at du må misforstå henne. Hun er sint som faen.  Men hun er både klok og erfaren nok til å se for seg en verden langt bedre enn den vi lever i idag.

Det er fremdeles billetter til ONE DROP. Bestill billetter her. 

Veien inn til homo-erotikk: Intervju med Jonas Øren

Anmelder i Periskop beskriver prosjektet som en “kraftbombe fylt av intense dansenumre, raplåter på Høyanger-dialekt og treningsøvelser i 1980-tallsstil med tights og svettebånd”.

Tirsdag 17.oktober kan du oppleve Jonas Ørens HYBRIS på Trekanten  – et selvbiografisk solowhow som består av en danseforestilling, en publikasjon og mixtape med fire låter.

Forestillingen adresserer et viktig og samfunnsmessig problem: En manglende utfordring av stereotypier.

– HYBRIS er en videreutvikling av masterprosjektet i dans der jeg ba en koreograf om å koreografere meg, forteller Øren.

Sammen med koreografen kom Øren frem til en tematikk som handlet om stereotypiske, homofile menns gester, og hvordan de er tatt fra et bevegelsesspråk som absolutt ikke er hvitt, men som tilhører melaninrike kvinner, særlig i populærkulturen.

– Forestillingen tar for seg hvordan denne påvirkningen er med på å koreografere min kropp i hverdagen, forklarer Øren.

Bevegelsesspråket i HYBRIS baserer seg på en slags reise i danserens eget kroppslige eller danseriske arkiv. Til tross for at Øren kommer fra klassisk ballett, har han alltid hatt en dragning mot dans slik den utfolder seg i popukærkulturen i form av sceneshow og musikkvideoer.

–  I tiden som danser og koreograf har jeg vært veldig opptatt av å snakke om kroppshierarki med tanke på hvilke type bevegelser og dans som får status, og hvorvidt mennesker kan kle seg opp og ned gjennom bevegelser.

Øren forklarer at HYBRIS i stor grad baserer seg på danserens fascinasjon for kvinnelige rap-utøvere, som for ham ble en inngang til homo-erotikk.

– Jeg kommer fra et lite arbeidersamfunn på Vestlandet, og det eneste stedet jeg kunne høre om sex med menn eksplisitt, var i låtene til artister som Lil Kim, Foxy Brown og Missy Elliott. Det fantes ikke andre steder. Og hos disse artistene ble det gjort på en så fengende og catchy måte at det ble kult, sier han, og legger til:

– De ræpper jo kort sagt om å synge kuk. BIP.

 For Jonas representerte låtene, kulturen og selve uttrykket, en form for styrke. Likevel var det et uttrykk som ikke tilhørte ham. Det innså han mange år senere.

– Her kommer jeg, en kid fra Vestlandet, som næres av et kroppsuttrykk som ikke er norsk i det hele tatt.

Øren undersøker hvorvidt appropriasjon kan fungere som en solidarisk handling i den grad den handler om frigjøring, styrke og felles kamp.

– De kvinnelige rap-artistene brukte et språk som menn brukte; de pratet om menn som menn pratet om kvinner, og tok kontroll over egen kropp og sex på den måten, sier han, og legger til:

– Jeg tror at homofile har gjort mye av det samme som kvinnene, rett og slett for å normalisere det, ved å snakke veldig tydelig om seksualitet. Jeg finner en bro mellom den hvite, skeive kulturen og den melaninrike hip-hop kulturen.