Vi har tatt en prat med de fantastiske foredragsholderne som kommer til seminaret “Funksjonsvariasjon og dansekunst” onsdag 28.mars.

Påmelding gjøres her.

Utfordrer publikums oppfatninger av hva det vil si å være en danser

Australske Marc Brew er en internasjonalt anerkjent koreograf og verdensledende innen utvikling av inkluderende danseverk. Brew har vært en del av en bølge talentfulle funksjonshemmede artister med base i Skottland.

Hans erfaring og bevegelsesvokabular tar utgangspunkt i hans klassiske ballettbakgrunn samt nye, moderne bevegelser formet ved å jobbe inn og ut av rullestolen.  Koreografen er opptatt av å utforske den unike fysikken til hver utøver.

Brew koreografiske verk, som skapes i samarbeid med funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede kunstnere, er ærlige, usentimentale og menneskelige. Akkurat dette bevegelsesspråket er nytt i Norge, hvor det knapt finnes profesjonelle funksjonshemmede dansere eller koreografer.

Marc ble tildelt hundreårsmedalje for sitt fremragende bidrag som danser og koreograf, og hans solostykke Remember When. For Now I am… ble oppført som en av The Guardians topp 10 danseshow for 2016.

Han grunnla Marc Brew kompani i 2018, og har på kort tid har gjort seg internasjonalt bemerket for sine kraftfulle forestillinger utført av eksepsjonelle artister med og uten funksjonshemminger.  Kompaniet har utfordret publikums oppfatninger av hva det vil si å være en danser og bidratt til at funksjonshemmede blir anerkjent som profesjonelle utøvere og skapere av høy kvalitet.

– Hvert eneste menneske skal få ha tilgang til en scene

Elen Øyen er dansekunstner, og har vært medlem i dansekompaniet Danselaboratoriet siden 2005. Hun er også født med ryggmargsbrokk og sitter i rullestol.  Hun danser i rullestolen og på gulvet, og har utviklet en eksperimentell tilnærming til dans der hovedfokuset er improvisasjon. Elen har en aktivistisk tilnærming til dans, og bruker dansekunst til å kreve sin plass i samfunnet.

 – Jeg betegner meg selv som dansekunstner selv om jeg ikke har formell utdannelse.
Det er fordi det ikke er mulig å utdanne seg som dansekunstner i rullestol i Norge. Utdanningene er ikke tilrettelagt, verken selve utdanningene eller bygningene.  Jeg tror at mulighetene for å leve av kunst for en person med funksjonsnedsettelse i Norge, ofte stopper ved utdanningsinstitusjonene, sier hun.

Det snakkes ofte om å inkludere minoriteter. Øyen mener at tiden er inne for å skrote begrepet inkludering, og at likestilling er et langt mer adekvat ord.

– Hvis jeg er inkludert får jeg være med i ringen, men ikke nødvendigvis bidra til å gjøre den sterk. Om jeg er likestilt, deltar jeg like mye som de andre i ringen til å holde den sammen. Begrepet inkludering forutsetter at det er majoriteten som definerer når og hvor mye minoriteter skal få være med.

– Likestilling handler om at det skal være selvsagt at absolutt alle deltar på lik linje, sier hun.

– At mennesker med funksjonsnedsettelser selv er med og forsker på sin situasjon med sitt blikk, er banebrytende i norsk kontekst, men samtidig på tide.

Tone Pernille Østern er dansekunstner og professor i kunstfagdidaktikk med vekt på dans ved NTNU og gjesteprofessor i dansedidaktikk i samtidskontekster ved Stockholms konstnärliga högskola. Hun er aktiv som kunstner, forsker og lærer, med spesiell interesse for sosialt engasjert kunst, dans i dialog med samtiden og performativ forskning, for å nevne noe.

Hun var en av grunnleggerne av Inclusive Dance Company i 2000. Kompaniet drives ut fra et ekspandert koreografisk ståsted med en kritisk kunstnerisk ambisjon om å utfordre, utvide og omskape normative ideer om dans, dansere og strukturer for dans.

Hun samarbeider om flere koreografiske prosjekter med kollega Elen Øyen, der de begge er opptatt av å utforske dynamikken mellom likestilling og maktforhold, minoritet og majoritet.

– Jeg hører til majoriteten, Elen hører til en minoritet. Jeg tar mye plass, Elen tar lite plass. Elen blir tildelt liten plass i samfunnet på grunn av funksjonsnedsettelsen, i tillegg er hun stille og rolig som person. Vi prøver begge å finne våre roller i samarbeidet vårt, og gi og ta plass til hverandre så godt vi kan, forklarer Østern.

Under seminaret skal Tone Pernille Østern og Elen Øyen snakke om Danselaboratoriet og deres erfaringer her, samt presentere forskningen de har startet om tilgjengelig kunstnerskap.

Forskingsprosjektet tar utgangspunkt i både kunstneres og kunst- og kulturinstitusjoners erfaringer, identifiserer hva som fremmer og hindrer personer med funksjonsnedsettelser fra å virke som profesjonelle kunstnere innenfor kunst – og kulturfeltet i Norge. Forskningsprosjektet ledes av Fafo i samarbeid med NTNU på initiativ på og oppdrag fra Kulturrådet.

– Prosjektet er banebrytende i norsk sammenheng, og kommer ikke en dag for tidlig, ikke minst fordi Elen, som selv er dansekunstner og har en funksjonsnedsettelse, er med som medforsker fra NTNU, sier Østern, og legger til:

– At mennesker med funksjonsnedsettelser selv er med og forsker på seg selv og sin situasjon med sitt blikk, er banebrytende i norsk kontekst, men samtidig på tide.

– Hvordan kan vi bringe inkluderende dans til et mainstream-publikum uten en «spesiell» konnotasjon?

Jean-Baptiste Baele er en belgisk dansekunstner. Med erfaring fra både hiphop og samtidsdans utforsker han sine interesser i et bredt spekter av bevegelsesformer. Etter studier ved Trinity Laban Conservatoire of Music and Dance utviklet han et spesielt bånd med dynamikk-arbeid i sin praksis. Jean-Baptistes arbeid kjennetegnes ved dets fysikalitet, overraskende dynamiske skift og komplekse utforsking av bevegelse.

I samtale med Marc Brew, fasilitert av Stine Nilsen, skal vi få et innblikk i hvordan Baele jobber profesjonelt og inkluderende i sitt kunstneriske virke. Den erfarne danseren kommer til å reflektere høyt rundt hvordan vi kan bringe inkluderende dans til et mainstream-publikum uten en «spesiell» konnotasjon, men snarere som noe normalt som forventes.

Jean-Baptiste er dessuten opptatt av å undersøke hvilke stereotypier/antakelser man bør prøve å unngå i produksjoner med en funksjonshemmet kropp blant normative instanser.

– Jeg tenker da spesifikt på antagelser av typen som at denne personen trenger hjelp til dette bevegelsesmaterialet før du i det hele tatt gir ham/henne/dem sjansen til å prøve, sier Jean-Baptiste.

Skrevet av Johanna Holt Kleive