Oslo-premiere og jakten på identitet

Imorgen klokken 14:30 ønsker vi velkommen til et helt unikt bevegelsesverksted på Høyskolen Kristiania, ledet av den polske dansekunstneren Tatiana Cholewa. Hun beskriver seg som en danser og utøver som skaper profesjonell kunst med en kompleks og rebelsk kropp.

– Bevegelsene mine oppstår av opplevde begrensninger i hverdagen. Samtidig er dette en virkelighet som gjør meg i stand til å skape nytt arbeid, sier hun.

I workshopen vil deltakerne jobbe individuelt, en-til-en og i større gruppe; målet er å søke felles elementer i mangfoldet og felles handling i ulike konfigurasjoner.

Det er fortsatt noen få plasser tilgjengelig. Klikk her for påmelding.

Om å være frakoblet seg selv

I kveld klokken 19:00 er det Oslo-premiere på dansekunstner Tendai Makurumbandis solo MY SONG, som går langt i sitt forsøk på å utfordre de politiske og sosiale strukturene som definerer måten vi lever på, med oss selv, og hverandre.

Stykket er inspirert av egen historie og identitet i dialog med Himba-stammen i Namibia, som tradisjonelt gir hvert barn en individuell fødselssang.

– Namibia er en av få stammer i Afrika som beregner fødselsdatoen til et barn ikke fra den dagen barnet blir født, men fra dagen barnet blir tenkt på i morens ånd. Moren har plikt til å finne melodien til barnet, sier Makurumbandi, og fortsetter:

–  Mor og far synger barnets melodi i unnfangelsen. Og denne sangen tar barnet med seg gjennom livet;  sangen blir sunget i alle overgangsritualer. Også de andre borgerne i samfunnet lærer seg barnets sang.

 Makurumbandi setter premisset om den individuelle fødelssangen i ny kontekst i MY SONG.

– Jeg forhandler med begrepet kolonialisering, og undersøker hvordan kolonialisering påvirker individets egne grenser, og svekker potensialet til å forme egen identitet og skjebne.

I prosessen har kunstneren vært opptatt av å finne ut av hva som har gått tapt, og hva som er tilstede, av identitet, i relasjon til samfunnet.

– I løpet av prosessen har jeg funnet en fullstendig frakobling til det vi liker å kalle dobbel bevissthet; mitt eget vesen er frakoblet min kultur. Jeg står både utenfor det norske og det zimbaviske samfunnet.

Det betyr ikke at samfunnet utelukkende utgjør en trussel mot den enkeltes individ. Men det handler om å være bevisst disse strukturene. Fødelssangen er ifølge Makurumbandi et eksempel på hvordan samfunnet tilrettelegger for den enkeltes identitet; samfunnet synger din sang, til deg, for å minne deg på at du er unik.

– Det aller fineste med denne sangen, er at den er avhengig av omgivelsene. Min identitet eksisterer ikke uten de andre i samfunnet. Det må være en dialog, og samfunnet må gi rom for identitetsformasjoner, men det handler om å skape rom, ikke å ta vekk.

– Hvordan vil du beskrives Norges måte å skape eller tilrettelegge for identitet ?

– Det er et veldig interessant spørsmål. Når jeg tenker på hele min reise, fra å komme til Sverige første gang, til å flytte til Kristiansund i Norge, kan jeg se alle kompromissene jeg gjorde. Jeg forsøkte å passe inn, følge trendene, og å oppføre meg på en viss måte. Jeg gjorde som de andre for å bli akseptert. For å få innpass.

Faren med å tilpasse seg er at man gir næring til selvbedraget; man lyver til seg selv, for å få innpass.

– Jeg vet ikke egentlig hva og hvorfor man gjør som man gjør, fordi jeg alltid tilpasser meg og gir hva den andre vil ha. Fra mitt eget perspektiv, (fordi det finnes mange), er det allerede forhåndsbestemt eller foreslått et adferdsmønster i Norge. Strukturene har allerede blitt satt for nordmenn, og det finnes uskrevne regler for hvordan man bør være eller oppføre seg.

Konsekvensene av dette er at det skapes grupperinger, som selvsagt kan gi pusterom og fellesskap. På den andre kan fellesskapet fungere som et våpen mot egen kroppslighet og identitet.

– I gruppene anses folk for å være like, og det er ikke noe plass til å utvikle seg. Min identitet går dermed tapt, fordi man er liksom most i dette gruppe-lerretet, sier kunstneren.

Om krisemaksimering og befrielse: Møt produsent Martine 

Martine Wachelin Ugland jobber som produsent hos oss i CODA for andre året på rad, og har siden stilledansen på diskoteket elsket å danse. Hun videreutviklet dansen da hun gikk Musikkteaterhøyskolen hvor jazz, ballett, step dans var hovedfag.

Hva er ditt forhold til CODA-festivalen?

CODA-festivalen har på kort tid gått fra en ukjent arena til å bli en festival jeg lengter etter! Takket være det fantastiske CODA-teamet som jeg digger å jobbe med!

Hva ser du mest frem mot under årets festival?

Jeg gleder meg til å se forestillingen My Song på Black Box Teateret. Da jeg leste programteksten, så fikk jeg så voldsomt lyst til å se dette, på grunn av dette med at du får tildelt en sang når du blir født. Du har din egen sang. Det traff meg veldig.

Hvilke temaer opptar deg om dagen?

Fosensaken og psykisk helse.

Er du optimist eller pessimist?
Pessimist.

Hvorfor er du pessimist?
Godt spørsmål. Er generelt skeptisk til verden omkring oss; det går til helvete.

Kan pessimismen være produktiv?
Et ordtak sier; hvis du kan forestille deg det, så skjer det. Jeg er krisemaksimerings-ekspert der jeg tenker ut alle mulige scenarioer. Man kan  bli en god produsent av det.

Kan kunsten gjøre denne tilværelsen litt lettere?

Absolutt. Det å være her og nå, å bare oppleve, ta innover seg, er veldig befriende for min egen del.

Hva angrer du på at du ikke har gjort i livet?

Angrer på å ikke ha vært en mer involvert aktivist.

Synes du folk flest er for forsiktige?

Absolutt! Jeg er en av de forsiktige.

Hva er ditt beste råd til en ung generasjon dansekunstnere?

Gønn på! Men ta vare på deg selv i prosessen, for det er bare du som kan gi deg selv de pausene du trenger.