Foto: Sigrun Drival Johnsen

Tilgjengelighet gir dansefeltet større relevans

De har helt ulike bakgrunner og utgangspunkt. Avtroppende og påtroppende festivalsjef i CODA har likevel til felles at de er lidenskapelig opptatt av å kuratere et danseprogram forut for sin tid.

"Jeg er svært glad for å gi stafettpinnen videre til Birgit, som har noen andre kvaliteter jeg håper kan bidra til å åpne enda mer"

Stine Nilsen

Etter syv år som kunstnerisk leder for CODA Oslo International Dance Festival, har Stine Nilsen markert seg som en festivalsjef med imponerende internasjonal erfaring, og med særlig blikk for relevant og mangfoldig programmering.

Årets festival blir hennes siste, før Birgit Berndt overtar roret og tiltrer en åremålsstilling som festivaldirektør og kunstnerisk leder.

Nilsen var ikke selv med i den offisielle utvelgelsen, men hun var personlig interessert og engasjert i hvem overtakeren skulle bli. Særlig viktig var det at vedkommende delte verdigrunnlaget.

– Inkludering er min viktigste hjertesak, og det er klart jeg synes det er viktig og nødvendig at kunstnere og publikum med andre behov har tilgang til å kunne nyte dans og ta del i dansekunsten, sier Nilsen.

Fokus på publikumstilnærming, tilgjengelighet og inkludering av kunstnere med mangfoldig bakgrunn har gått igjen som en rød tråd siden festivalens begynnelse i 2002.

Under Lise Nordals tid som kunstnerisk leder var det hiphop som ble inkludert i programmet. Da Nilsen overtok, var hun blant de første i Norge til å inkludere dansere med nedsatt funksjon, med den anerkjente koreografen Claire Cunningham på plakaten i 2017.

– Estetikk, valg av format og kunstnerskapene som involveres står alltid åpent for forandringer ettersom vi er en festival som streber etter å plukke opp det som er relevant her og nå, sier Nilsen, og fortsetter: – Jeg er svært glad for å gi stafettpinnen videre til Birgit, som har noen andre kvaliteter jeg håper kan bidra til å åpne enda mer.

Birgit Berndt har en omfattende bakgrunn innen kunstnerisk og organisatorisk ledelse. Hun har de siste årene jobbet som dansesjef på Norrlandsoperaen, men har også jobbet som dramaturg og med nettverksbygging  i en årrekke.  Å snakke om dans står hennes hjerte nærmest, og Berndt mener  selv at hennes styrke er den analytiske, heller enn den egne kroppslige erfaringen.

Foto: Sigrun Drivdal Johnsen

 

– På Norrlandsoperaen, som egentlig er nærmere et produksjonshus enn en opera, har vi programmert og produsert en hel del samtidsdans og performance, både internasjonalt og nordisk-basert.  En av forestillingene CODA hadde på programmet i 2021, hadde først premiere hos oss, sier Berndt, og fortsetter: – Det er utrolig hyggelig at jeg som kunstnerisk leder i CODA får fortsette å jobbe med kunstnere jeg har jobbet tett med tidligere.

Ingen motsetning mellom inkludering og grensesprengning

Stine og Birgit har til felles at de ønsker seg omfattende programmering, og bredt nedslagsfelt. Festivalen tar innover seg alt fra hiphop til samtidsdans med afrikanske røtter. Den brede tematiske linjen har tidvis reist kritikk mot CODA. Høsten 2023 stilte Scenekunst.no spørsmålet: Hva er mandatet, og hvor er den sterke kuratoriske stemmen?

"Festivalen viser en bred forståelse av dans, med ulike stiler og variasjoner,  men med kroppen som sentrum i kunstnerskapet"

Selv mener Berndt at det er nettopp bredde i kombinasjon med det mer snevre som er mest interessant.

– Det blir selvfølgelig ekstra viktig å kontekstualisere og kommunisere relevansen, og hvordan disse uttrykkene står i forhold til hverandre. Å skape en diskurs mellom kunstnerskap, og kontekst for publikum. Etter min mening har CODA gjort det til sitt varemerke å utfordre grensene for hva dans kan være, sier hun entusiastisk, og utdyper: – Festivalen viser en bred forståelse av dans, med ulike stiler og variasjoner,  men med kroppen som sentrum i kunstnerskapet.

Berndt forteller at hun akter å føre verdigrunnlaget til Stine videre; hun ønsker seg en sterkere satsning på tilgjengelighet, og mener det gir dansefeltet større relevans i samfunnet.

– Det er ingen motsetning mellom inkludering og grensesprengning. Mange tror at grenseløst er sært, og spisset for noen få. Det mener jeg er en misforståelse. Jeg vil heller si det er to sider av samme sak.

Nilsen sier seg enig med sin kollega, og mener at det er nettopp inkluderingen av ulike kropper og erfaringer som gjør festivalen grensesprengende.

– Dersom vi hadde vært en bred festival, hadde vi hatt salsadans på programmet. Salsa er en dans som flere kunne ha relatert til, ganske enkelt fordi det er en sosial dans. Det samme gjelder vals og rene ballettforestillinger.  Men vi har valgt å plassere festivalen i samtidskunsten, nettopp fordi det er det mest aktuelle uttrykket, sier Nilsen.

Den avtroppende festivalsjefen sammenligner samtidsdans med kråka: den stjeler fra ulike stilarter, og omformer uttrykkene til noe nytt.

– Kroppen har ofte hovedfokuset i samtidsdans, og det kroppslige uttrykket står sentralt. Danseren spør seg: Hvordan kan jeg formidle det jeg er opptatt av, fra min kropp til publikum?

Kunst i det offentlige rom

Det er Nilsen selv som står bak kurateringen for årets CODA- program. Hun forteller at hun i år, som i fjor, har lagt til rette for flere produksjoner utenfor de klassiske scenerommene.

"Dansekunst i offentlige rom snakker til publikum på en annen måte"

– Vi skal blant annet jobbe med MUNCH og deres live-program, og Unge Kunstneres Samfund, noe som gir en klar indikasjon på at vi tenker på dans og bevegelse i relasjon til andre publikumsgrupper. Det blir også en unik badstue-opplevelse under årets festival, forteller  Nilsen.

I så måte viser CODA at de har fingeren på pulsen. Nylig kom det frem at rekordmange dansekunstnere har søkt om midler til å  lage kunst i det offentlige rom. Det mener Nilsen har særlig to årsaker:

– Dansekunst i offentlige rom snakker til publikum på en annen måte. Men vi ser også mangel på ressurser til forestillinger tiltenkt større scener, sier Nilsen, og utdyper: – Sammenlignet med for ti år siden, er det flere dansekunstnere som lager egne verk i dag. Alle scenene i Oslo, bortsett fra én, er kuratert. Denne maktbalansen fører til at flere dansekunstnere lager kunst utendørs dels fordi de ønsker en annen iscenesettelse, dels på grunn av friheten som ikke gjør seg avhengig av å bli kuratert, og valgt inn.

Dagens generasjon lager ifølge festivalsjefene egne strategier for hvordan de skal gjennomføre sine kunstnerskap. Slik blir også ny scenekunst skapt – en direkte respons på tiden vi lever i.

– Dette gjør det enda mer presserende å gjenerobre det offentlige rom som et sted for både kunstnerisk dømmekraft, og som en mulighet for fellesskap. Det er et spørsmål om demokrati:  Hvem har tilgang til kultur og hvor? sier Berndt, og utdyper: – Når vi snakker med dansekunstnerne selv, er det flere som har behov for å gjøre ting annerledes. De ønsker å nå et publikum som ikke oppsøker tradisjonelle arenaer, og som benytter nye og mer bærekraftige arbeidsprosesser.

Berndt forteller videre at kunstnerne har et naturlig behov for menneskelige møter, og for å forholde seg varsomt til samfunnets ressurser i en tid med så mange konflikter og global miljøkrise.

– Det grønne skiftet er åpenbart et hett tema i dansefeltet. Dansekunstnere trenger mer tid til å bygge relasjoner, og å skape på, og for steder vi beveger oss i hverdagen.  Det er en tilnærming som både er mer sensitiv for menneskelige møter, og for samfunnets ressurser.

Foto: Sigrun Drivdal Johnsen

 

Dans har potensiale til å være mer enn den er

Avtroppende og påtroppende festivalsjef mener at CODAs viktigste mandat er å være med å bidra til utvikling av nye kunstnerskap, og gi dem rom til å prøve ut nye prosjekter.

"Som festival sender vi ut et utrolig viktig signal ved å ikke utelukkende programmere og kuratere med et sikret resultat"

– Noen festivaler gjør utelukkende nye ting, andre kuraterer tydeligere. For oss har det alltid vært viktig å satse på noen premierer, sier Nilsen.

Men det kommer ikke uten et spenningsmoment.

– Å programmere premierer er å ta sjansen på en kunstners idé. Det blir ikke alltid som kunstneren har sagt at det skal bli, og det er naturens gang, sier Nilsen og smiler. – Som festival sender vi ut et utrolig viktig signal ved å ikke utelukkende programmere og kuratere med et sikret resultat. Egentlig bør det være en selvfølge for alle scenekunstorganisasjoner  å investere ressurser i nye produksjoner. Artister, festivaler og arrangører tilhører det samme økosystemet, og det handler om å dele ressurser. Det er jo bare slik det kan produseres noe nytt, legger Birgit til.

Når det er sagt, er det ikke bare antall premierer eller det nyeste og heteste som definerer hvorvidt en festival er aktuell. Berndt og Nilsen er begge av den oppfatning at god kuratering handler om å konstant ha antennene ute; oppsøke kunstnere på tvers av geografiske grenser, og programmere kunstnerskap med dansehistoriske perspektiv og holdbarhet.

– Jeg mener at man som kurator skal være forut for sin tid, og presentere publikum for neste hot shot, sier Nilsen, og fortsetter: – men genistreken består også ofte i å finne et verk som fremdeles sier noe viktig, selv etter to eller tre eller fem år. Ikke bare introduserer vi publikum for et viktig verk, men forteller også danseren at verket blir verdsatt, og at det fremdeles står seg.

Berndt mener at festivalens fremste  egenskap, er dens evne og mulighet til å samle mange, og ulike kunstnerskap. Ettersom en festival tar sted over en kort, men kompakt tid, er det mulig å være langt mer spesifikk, men også plassere dans i relevante sammenhenger.

– Dans har et utrolig potensial til å være mer enn koreograferte steg. Kunstformen er levende og poetisk, men skal også gi uttrykk for kritisk refleksjon i  samfunnet. Å være inkluderende betyr ikke at vi ikke kan ta opp ubehagelige spørsmål.

– Du er ikke redd for ubehag?

–  Nei, friksjon er like viktig som harmoni og til og med underholdning når det gjelder dans. Jeg  tror ikke man skal være redd for at publikum kan kjenne ubehag, så lenge man er tydelig i sin kommunikasjon, og gir kunsten en tydelig kontekst. Ubehag kan være veldig omsluttende, og gi relevante dansopplevelser, sier Berndt, og fortsetter:

Dans har som fortrinn at den ikke bare er en intellektuell opplevelse, men noe som kjennes på kroppen. Følelser står i sentrum, velbehag så vel som ubehag, og det er bare topp om vi kan spille på hele registeret.