«Vi må snakke om dans»

Etter sin danseutdannelse fra Trinity Laban Conservatoire for Music and Dance (BA) og Middelsex University (MA) startet Stine Nilsen som frilans danser og gjestepedagog ved Trinity Laban, Kunsthøgskolen i Oslo, Universitetet i Stavanger og Høgskoleutdannelsen for dans i Bodø, før hun ble tatt opp som danser ved Candoco Dance Company i 2000. Fra 2007-2017 var hun kunstnerisk co-direktør av Candoco.

– En ny generasjon dansekunstnerne forteller at det har vært en stor forandring i den generelle atmosfæren rundt sjenerøsitet. Dette er svært gledelig, og noe jeg og CODA  må fortsette å tilrettelegge for, sier Nilsen. 

Siden hun overtok stafettpinnen i CODA i 2017, har hun vært opptatt av å utvikle prosjekter som kan generere flere jobber for en ny generasjon dansekunstnere i et lokalt og internasjonalt perspektiv.

– Mitt inntrykk er at våre største søkandsordninger forutsetter at koreografene allerede vet hvem de skal jobbe med.  Men for å skape nye arbeidsplasser og bidra til et større mangfold er vi nødt til å stimulere til flere auditions og åpne prosjekter, sier hun.

For å sikre både nasjonale og internasjonale samarbeidsmuligheter for norske dansekunstnere (dansere), initierer CODA en rekke mentorordninger, residens-opphold samt visningsplattformen The DEN – (Dance Expo Norway), et målrettet tiltak for å styrke bransjen og gi visningsmuligheter for dansekunstnere fra Norge.

– Gjennom åpen utlysning tilrettelegger vi for at alle dansekunstnere med base i Norge kan gjøre en pitch, samt vise sine verk for internasjonale arrangører og produsenter, sier Nilsen.

CODA inngår også i et nytt europeisk nettverk med 11 andre aktører, BIG PULSE som gjør det lettere å introdusere norske kunstnere til flere festivaler, forklarer festivalsjefen. Å øke oppmerksomheten rundt ny, norsk dansekunst anser Nilsen som en av festivalens viktigste oppgaver.

Som festivalsjef er hun dessuten opptatt av å diskutere hva en festival kan bidra med til feltet utover å være en visningsarena.

– Hva kan vi som organisasjon bidra med til dansefeltet utover det å presentere publikum for ny scenekunst? Hva kan vi utløse i støtte fra andre steder gjennom at en ny generasjon scenekunstnere har vår tillit eller en intensjonsavtale?

Og sist, men ikke minst: Hvordan kan feltet – sammen – trekke flere publikummere?

– Hva slags ambisjoner legger vi igjen? Får vi med oss lokale ungdommer og lokale dansere? Hva slags erfaringer får de med seg? Gir vi dem innsikt i profesjonelt arbeid? Co-produksjonen HORDE, med premiere på CODA 2021 (koreografert av Ingri Fiksdal og Solveig Styve Holte) var et prosjekt som svarte til disse spørsmålene. For publikums del er det kanskje en førstegangsopplevelse med dans. Gir det mersmak, eller gir det ikke mersmak? Hvis ikke: Hvorfor?

– Hva med det sosiale perspektivet? Skal flere forestillinger være gratis, eller foregå utendørs? Å bringe dansen ut i andre settinger er en måte å vise at kunst og kultur kan bidra positivt til samfunnet på egne premisser. Prosjektet City Horses som skal vises i CODA 2022 involverer lokale dansere og tar et humoristisk oppgjør med ‘makt-menn på hest’-statuene i byen. Det kan samle folk i det offentlige rom og engasjere i nye opplevelser.