Vi åpner dørene

Kjære CODA-venner. Nordens største festival for samtidsdans er offisielt igang, med et bredt spekter av dansende kropper på programmet.

Vi håper at du som publikummer blir berørt, utfordret og underholdt av årets fantastiske kunstnere, og at du i fremtiden får lyst til å snakke med vennene dine om hva du følte, tenkte og satt igjen med av inntrykk etter årets festival.

I kveld klokken 19:00 er det Norgespremiere på spektakulære NAVY BLUE. Kom gjerne for et glass bobler i foajeen etter forestilling, og kom tilbake imorgen, for mer. Festivalen varer ut 21.oktober.

Her gir tre av danserne i besetningen et innblikk i prosessen og mennesket bak ett av årets mest omtalte verk:

Plukker kulturen fra hverandre

Spenningen var til å ta og føle på i kulissene i går formiddag. Vi møtte blant annet dansekunstner Fredrik Petrov, som ferdigstilte solostykket Pardon, Petals sammen med sin tsjekkiske dramaturg. Forestillingen, som har urpremere under årets CODA, er nå utsolgt.

Som halvt bulgarsk, har Petrov hatt et personlig og nært forhold til folkedans i oppveksten.

Han forteller at han har vært superfascinert av sjangeren så lenge han kan huske, og at han alltid har oppsøkt folkedans når han har vært i Bulgaria sammen med familien.

– Det er særlig det tekniske rundt folkedans som har opptatt meg, og hvor spesifikt det er, sier han, og utdyper:

– Det finnes faktisk rett og galt, sier han.

 I Pardon, Petals utforsker Fredrik balkansk folkekultur- og tradisjoner, hovedsakelig folkedans, fra et skeivt blikk.  Er det egentlig mulig å skape folkedans på andre betingelser enn de som tradisjonelt har eksistert?

– En viktig del av prosjektet har vært å connecte med dansen på nytt, veldig mange år senere, etter hele denne reisen der jeg kommer ut av skapet, blir komfortabel med meg selv, forteller det til familien,  blir eldre. Hvordan kan folkedans se ut nå, hvordan utfører jeg det nå, på mine betingelser, som nettopp er skeive betingelser?

Fredrik forteller at det ikke bare er spesifikke trinn, men også spesifikke roller som menn og kvinner utfyller i folkedans.

–  Menn gjør dette, og kun dette. Det samme gjelder kvinner. Det sosiale spillet som eksisterer mellom menn og kvinner i den tradisjonelle folkedansen, er ting jeg ikke reflekterte over som yngre, sier han, og fortsetter:

– Så blir jeg eldre og forstår at jeg blir tvunget inn i en slags rolle som ikke stemmer overens med min naturlighet. Og når jeg da skulle begynne å jobbe med Pardon, Petals, så var det nettopp dette som stod sterkest frem: shit, det er jo ikke plass til meg her, og det gjelder også flere. Hvorfor er det sånn?

Fredrik går inn i et minefelt i sitt solostykke: Han ønsker å forandre folkedansen, gjøre den mer inkuderende. Det er ikke nødvendigvis den enkleste sak i verden.

– Jeg kjenner at jeg beveger meg inn i et landskap som i stor grad dreier seg om å plukke en kultur fra hverandre, som jeg jo tross alt har kjempe-respekt for. Jeg går over noen grenser her. Samtidig tror jeg det er viktig, helt uhyre viktig, å trå over de grensene, for frem til nå har de vært så fullstendig urørlige.

– Og jeg kjenner dypt i meg selv, at det er ingen grunn til at jeg ikke skal forsøke å røre ved dem.

CODAS skribent – en frankofil rockestjerne

Hvis dere lurer på hvem det er som skriver tekstene til CODA, er det like greit å innrømme det først som sist. Johanna Holt Kleive er hennes navn. Hun ser folk rett i øynene, drikker vin til lunsj hvis anledningen byr seg, og er over gjennomsnittet opptatt av den gode samtalen.

Hun er skribent, kritiker og journalist. Mange kjenner henne som en nådeløs restaurantanmelder. For tiden har hun base i Bordeaux, der hun lærer en ny generasjon mat – og vineksperter å kjenne. Heldigvis greier Achy å overtale henne til å komme til Norge en gang iblant, særlig i forbindelse med CODA. Johanna elsker nemlig dans. Og hun mener at dansere og kokker har en hel del likhetstrekk.

Hva er egentlig koblingen mat/vin og dans, Johanna?

Restaurant-bransjen er nøyaktig som dansefeltet; et høyst levende og energisk rom å befinne seg i; i likhet med kunstnerne er dette en bransje som er kjent for å tiltrekke seg outsiderne i samfunnet – intense, lidenskapelige, talentfulle raringer som egentlig ikke passer inn noe sted. Akkurat som danserne, har kunstnerne en tendens til å la seg oppsluke av virket sitt. De er superfokuserte på håndverket, dedikerte i arbeidet og selvhøytidelige på kanten til det parodiske. Til gjengjeld har de en usedvanlig evne til å skape liv. Og det er jo denne energien jeg ønsker å gjenskape i tekstene mine. Entusiasme er nøkkelen til liv.

Kan du ikke si noen ord om hvorfor du valgte å flytte til Bordeaux?

Da jeg kom til Bordeaux første gang, ble jeg blendet av den storslåtte arkitekturen og det utrolige lyset. Men det var først da jeg så innbyggerne rundt kafébordene med de mørke ringene under øynene, at jeg ble grepet. Det fantes en melankoli her. En ambivalens som virket forlokkende. Bordeaux dannet kuliss for alle emosjonene og fasettene som fantes i meg. Her var hverdagslivet. Her kunne jeg leve.

Det hjelper naturligvis også at det finnes en vill energi her. Folka og kulturen passer meg aldeles utmerket; den er aggresiv og direkte. Den kritiske muskelen er jo som kjent landets ryggrad, og den er alltid orientert rundt diskusjonen. Det gir grobunn til en helt fantastisk kulturjournalistikk!

Men en franskmann kan også diskutere kvaliteten på en baguett i fem tider. Inimellom all klagingen (en franskmann fortalte meg her forleden at det å klage var en del av landets katarsis), så tar innbyggerne livet med ro – i motsetning til hva vi i CODA-teamet gjør akkurat nå:) Men helvete heller, hva hadde vel livet vært uten kontrastene?

Kan du gi oss en funfact om deg selv?

Når jeg ikke drikker vin i Frankrike eller skriver dikt, spiller jeg trommer i det feministiske black metal-bandet Witch Club Satan, sammen med mine helt rå venninner Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising.

Witch Club Satan kom til verden i 2022, hvor vi debuterte en egenartet black-metal fusjon mellom konsert og teater som vakte stor oppmerksomhet. Vi visste helt fra start hva vi ville med prosjektet, men hvordan vi skulle komme oss dit ante vi ikke, men en ting var sikkert – vi måtte først lære oss å spille. Hverken Nikoline eller Victoria hadde tatt i en bass eller gitar.

Jeg hadde litt mer erfaring, som trommeslager på rockeuka på ungdomsskolen;) Da vi bestemte oss for å gjøre dette prosjektet var det å lære seg å spille en helt nødvendig konsekvens. Og det var et slit uten like. Det har vært spennende å sette igang et heavy treningsregime. Vi snakker Tour De France-løp for musikere. Muskler skal flekses. Protein skal inntas. Og senebetennelsen(e) venter rett rundt neste sving. Litt som danserne, kan jeg tenke meg.

I sommer herjet vi en rekke festivaler i både inn- og utland, og toppet det hele med Tons Of Rock og Roskilde. En anmelder skrev her forleden at vi er verdens raskest voksende metall-band akkurat nå.  Det forstår jeg ingenting av. Men her er jeg i alle fall i aksjon som rocker. Sees rundt på CODA!

Klubb på Trekanten

I morgen fortsetter moroa her på CODA. Som vi nevnte under gårsdagens nyhetsbrev, er det mye spennende på programmet fredag 13.oktober.

Vi møtes til åpent seminar om rettferdighet, diskusrs og kunst,  før vi inviterer til arbeidsvisning med  12 profesjonelle og ikke-profesjonelle dansere fra Finland og Norge. NAVY BLUE spilles for andre gang denne kvelden, etterfulgt av klubbfest med MUD SESSIONS og Adipop på Trekanten.

Sistnevnte er utvilsomt et navn verdt å få med seg. Adiele aka Adipop jobber som vanlig som musikkprodusent i NRK, hvor hun lister musikk på radiokanalene P3, mP3 og P3X.

Adipop er sterkt influert av farens nigerianske musikkultur samt den jamaicanske dancehall- og reggaescenen.  Som DJ gjør hun seg stadig mer bemerket internasjonalt, og har varmet opp for storheter som Kingdom og Jillionaire, og laget radioshow for Radar Radio i London. Hun har gjort mikser for blant annet Rinse FM og NTS Radio, og har gitt ut musikk på det franske indielabelet HTS.

Vi gleder oss enormt til å danse!