– Hva vil det egentlig si å være seg selv?

Onsdag 18.oktober er en helt spesiell dag for oss i CODA. Vi kjører nemlig full streetdance-fest i Bærum Kulturhus.

Kvelden starter med dansekollektivet B16, som viser utdrag av et nytt showcase skapt i samarbeid med den anerkjente streetdanseren Niki Tsappos. Hun skrev historie da hun vant verdens største Street Dance konkurranse i Paris i 2010. Det var første gang to kvinner vant hele konkurransen, og kunne titulere seg som verdens beste hip hop dansere. 

Vi fortsetter med NEXT i Bærum kulturhus – en triple bill skapt av koreograf Amala Dianor, der verkene på hver sin måte utforsker ideene om generasjoner, overføring og arv.

Hva skjer når en senior-danser gir en solo han selv skapte for flere år siden, videre til en 10 år yngre danser? Hvordan har kulturen forandret seg de siste årene? Og hvilke kamper fører en ny generasjon dansere? Dette er blant de mange spørsmålene som ligger til grunn for denne unike forestillingen som består av et titalls streetdansere fra hele verden.

– Som grunnleggende pessimist er jeg blitt mer optimist med årene

Det var tanten til Ida Louise Sundby som la merke til at hun hadde rytme da hun var tenåring, og som mente at hun burde danse. Ida Lousie er en av Europas fremste dansere innen sjangeren whaacking, og turnerer som streetdanser. Hun jobber også som produksjonsansvarlig hos oss i CODA.

Hennes inngang til streetdance begynte med «disco/freestyle» (“sånn med heftig sminke og glitterdrakter”, ifølge Ida selv) for omlag 22 år siden i Lørenskog.

– Det var ikke noe for meg, hehe. Etter en stund begynte jeg å danse i Oslo hvor jeg ble kjent med streetdance-miljøet. Jeg har aldri sett meg tilbake, sier hun, og smiler lurt.

Sundby har vært en viktig sparrepartner under kurateringen av årets streetdans-program. For henne er det  en personlig hjertesak å gjøre institusjoner og offentlige festivaler tilgjengelig for flere.

– Det er viktig for meg å nå ut til streetdance-feltet som er mitt miljø, og at de også opplever at CODA-festivalen er for dem, sier Ida Louise.

Det har vært, og er mye streetdance-representasjon i årets festival, forklarer produsenten. Forrige helg stod blant annet ONE DROP på programmet. Denne uken fortsetter vi med Hybrid på Riksscenen torsdag, og pop-up utendørsforestillingen JAM fredag.

Ida ser spesielt frem til kveldens forestilling, NEXT av Amala Dianor på Bærum kulturhus, en triple-bill bestående av tre ulike verk.

– Det siste verket, Level Up, består av mange heftige streetdansere fra ulike deler av verden. Jeg håper streetdance-miljøet kommer og ser!

Men hvorfor er det så viktig å delta på kulturarrangementer? I følge streetdanseren selv, er det helt klart livgivende.

– Som grunnleggende pessimist som har blitt mer optimist gjennom årene, særlig ved hjelp fra arbeid i festival og andre kunst-relaterte arrangementer, sier hun og smiler lurt.

– Fra din egen læring som produsent og produksjonsansvarlig i CODA: Hva er ditt beste råd til en ung generasjon dansekunstnere?

– Hvis man er en skapende dansekunstner, man kommer opp på et større nivå produksjonsmessig og man har midler, så skaff en produsent som kan avlaste deg med arbeid. Men da er det også viktig å vite hvordan du bruker produsenten!

Hva vil det egentlig si å være seg selv?

Når vi først er inne på ungdommen; gårsdagens premiere på Looking Glass var en usedvanlig vakker og fascinerende forestilling om det å vokse opp og å ta valg.

Det er i det hele tatt litt uvanlig å se så mange dansere på én gang; scenen var transformert til et dansegulv, fylt av discokuler. Men bevegelsene på scenen gikk langt utover festen som premiss. Ungdommens bevegelser var snarere rene filosofiske øvelser. Danseverket forsøkte å komme på sporet av et uhyre viktig spørsmål: Hva er det vi egentlig ser, i speilbildet av oss selv?

– Først og fremst vil jeg bare spørre, siden det å «være seg selv» alltid har vært et så stort tema: Hva vil det egentlig si å være seg selv? spør en av ungdommene i oppsetningen, Mina Engen Wang-Hansen, til CODA i etterkant av forestillingen.

Engen Wang-Hansen er BA-student i dansekunst på Høyskolen i Kristiania, og blant ungdommene som opptrer i Looking Glass. Hun forteller at innstuderingen til verket opplevdes som nytt og spennende. Det var en type dans hun ikke hadde vært innom før, og hun var glad for å kunne dele denne opplevelsen med sin nye klasse.

– Jeg blir så glad av å se hvor stor lidenskap hver og en av oss har for dans, sier hun.

– Under læringsprosessen har vi gjort hverandre bedre, fremfor å tråkke hverandre ned. Looking Glass har bidratt til å åpne horisonten min, når det gjelder å forstå, lære av, og sette pris på andre.

Verket handler om identitet; om å finne seg selv, og å speile seg i andre mennesker.  Engen Wang-Hansen beskriver sin egen generasjon, og ungdommer på hennes egen alder, som en meget variert og sprikende gruppe.

– Jeg har møtt folk som er reflekterte, modne, lidenskapelige og respektfulle, og noen som er helt motsatt. Ved å se på det fra et større og ikke fullt så personlig perspektiv, kjenner jeg på ulike inntrykk, men mest av alt skuffelse.

– Hva er du skuffet over?

– Jeg er skuffet over hvor kalde og usaklige noen kan være mot hverandre når man er uenig, hvor lite respekt som utvises for for tradisjoner, historie og vitenskap, at man kan være så selvsentrert at man glemmer å lytte og forstå, og hvor utakknemlige mange er, sier Engen Wang-Hansen, og fortsetter:

–Jeg blir av og til flau av å si hvor gammel jeg er, ettersom det er ikke bare jeg som tenker slik som min generasjon.