Mestermøte ved festivalens siste skanse

I over en uke har Oslo vært fylt av engasjerende, forvirrende, betagende, provoserende og berørende dansekunst fra morgen til kveld.

Nå står siste helg for tur, og vi må innrømme at det oppleves like ufattelig hvert år. Tiden går så fryktelig fort på festival! – ”vi rekker jo ikke å få med oss halvparten av programmet”, som noen av dere har uttrykt i ren fortvilelse de gangene vi har møtt hverandre under et seminar, en workshop eller en av de titalls forestillingene.

For oss er dette kanskje det sikreste tegnet på at en festival som CODA har noe for seg; en omfattende kuratering, satt nøye sammen for å gi publikum en smak på alt som rører seg i verden av mangfoldig dansekunst; vi vekkes opp fra dvalen for en stakket stund – og blir selvsagt litt svimle av alle inntrykkene!

Men vi gir oss ikke enda, vel? Ved festivalens siste skanse er det ingen grunn til å holde tilbake. Flere av årets største navn pryder plakaten denne helgen, og programmet er fullspekket!

Dersom du føler at du ikke har sett nok dans, snakket nok om dans eller simpelthen DANSET NOK DANS – så er dette din sjanse!

Fredagens festivalløype

Festivalsjef Stine har satt sammen en festivalløype med to variasjoner for denne fredagen.

Vi møtes kl.16:00 på Jernebantorget for å se hvordan gjengen i JAM tar over det offentlige rom med ren danseglede og rå energi. Kom hit for en liten danserisk aperitif.  Etterpå skiller vi lag, for i dag er det så mye på programmet at forestillingene må velges med omhu!

Første alternativ er å dra på urpremieren på Spelling Spectable på Dansens Hus kl.19:00. Dansekunstner Ingrid Berger Myhre er tilbake med nytt verk om logikk, konsekvens og koreografiske (u) muligheter, skapt i samarbeid med Nicola Gunn og Ida Wigdel.  Det er også mulig å få med seg forestllingen i morgen og søndag.

Det andre alternativet er å overvære premieren på Claire Cunninghams Thank you very much i Operaen – verket som sies å danne et foreløpig høydepunkt i kunstnerens karriere. Cunningham selv identifiserer seg som funksjonshemmet kunstner, en tittel hun tar eierskap til, og som dessuten anvendes som et viktig perspektiv i verkene hun skaper.

Hun har selv fortalt hvordan hun som ung dansekunstner møtte en koreograf som endret livet hennes; han tok utgangspunkt i hennes kropp, og fikk henne til å bli nysgjerrig på hva hun faktisk kunne gjøre fremfor å se på kroppen som en begrensning.

Gjennom utviklingen av Cunninghams karriere, har fokuset simpelthen skiftet fra utforskninger om sammenhengen mellom krykkene og kroppen hennes, til hvordan krykkene forbinder henne med verden.  Vi gleder oss stort til å igjen få oppleve mesterkoreografen i Operaen!

Vi møtes igjen til forestilling i Black Box kl 21:00, med premiere på Fredrik Petrovs Pardon Petals, som utforsker machokultur på skeive betingelser. Dersom du enda ikke har sikret deg en billett, er forestillingen dessverre utsolgt begge dager.

Mestermøte på Baba Bar

Husker dere at CODA fikk enorm oppmerksomhet fra norsk presse i forbindelse med fjorårets 20-jubileum? Det unike samarbeidet med Den Norske Opera & Ballett ble satt i søkelyset, og de fantastiske danserne med og uten funksjonsnedsettelser i un-be-known var å se både på TV2 Nyhetene og i Kveldsnytt på NRK.

Det later til at vi er på en bølge der mangfolds uttrykket er i utvidelse og bevegelse. Likevel er det svært viktig for oss i CODA at vi ikke snakker om mangfold som et spesialfokus en festival gjør et spesielt år. Mangfold skal være en selvsagt del av uttrykket i hver festival, i hver sesong.

CODA’s visjon om inkluderende dansekunst fortsetter å sette nye standarder også i 2023. I morgen, lørdag, har vi den store glede av å invitere til lørdagssamtale – og et mestermøte – som tematiserer betydningen av den funksjonshemmede kroppen.

Det blir refleksjoner om forestillingen Thank You Very Much, fra perspektiv som både regissør og funksjonshemmet med Kjersti Horn, og til slutt samtale med Claire Cunningham, Kjersti Horn, Halvor Hanisch og Jan Grue.

Grue har blant annet publisert en bok som må sies å ha blitt en av de store i norsk litteratur,  der han skriver om sin mor og om sin oppvekst, om det å ha stått utenfor og å ikke bli godtatt.  Det er blitt sagt om boka at den ufarliggjør det å vokse opp med funksjonsnedsettelse. Den berører fordi den gir leserne ærlig åpenhet uten å henfalle til det sentimentale.

Halvor Melbye Mitch innleder samtalen, der målet er å komme på sporet av hva slags rom som åpner seg når funksjonshemming blir sentralt – og ikke bare en illustrasjon.

– Funksjonsnedsettelse er jo ofte usynlig i kunsten, ofte er det noe jeg føler er litt uønsket, forklarer Melbye Mitch, og utdyper:

– Samtidig er det jo synlig nokså ofte, men da som illustrasjon til noe annet: Som et «virkemiddel» for å fremkalle bestemte følelser, som kontrast til en annen figur, eller som forsterkning av noe underlig, merkelig eller annerledes.

For Melby Mitch gjør det at arbeidet med å synliggjøre annerledes kropper og annerledes liv ofte havner i en skvis mellom det å være usynlig og det å være synlig på feil møte.

– En modig ting, som jeg synes Claire Cunningham gjør, er å ta seg selv og kroppen sin inn i kunsten uten å dermed «styre» eller gjøre entydig hvilken rolle den skal spille, sier han, og fortsetter:

– Men aller mest er det en veldig følbar viljekraft i mye av det hun lager.

NB: det forventes stor pågang til denne samtalen, så det kan være lurt å komme tidlig!